Dritt!

Følelsen av å være en del av inventaret begynner å bli fremtredende. Det er vondt, og det er mulig det bare er en følelse...
Men samtalene er ikke tilstede lenger, med mindre jeg får ett spørsmål om hvor hva er eller om jeg har gjort slik eller sånn.. Nærheten er totalt fraværende, og det har kommet dit at om en kommer borti den andre skvetter vi fra hverandre og beklager...

 Kan ikke huske sist jeg ble holdt rundt, bare holdt...

Greit... Vi har vært i gjennom mye dritt med sykdom i familien, nedturer i forbindelse med det og rettsak i forbindelse med mine. Men vi har glemt hverandre... Eller ikke vi... Han har glemt... Mine spede forsøk på tilnærmelser blir kjapt og konsist avvist eller blokkert... Savner å bare bli holdt rundt litt. Bli sett...
 Tankene er mange, også tanken på ting som kunne vært... Men det er gondte tanker, så de må jeg skyve vekk... Jaja, det ble nå slik..
Men ikke slik det skulle blitt... Hadde jeg bare....

Så nå går jeg ut og får en klem av den nærmeste til å gi meg det - bikkja... Han er der, og er gudskjelov glad for å se meg...
Uansett....

Man skulle ikke tro det er mulig, men joda....

... man lever og har faktisk en blogg enda.. Dessverre er jeg ikke den ivrigste bloggeren, men det er da nok av de som forer på med mer eller mindre interessante ting fra sine liv der ute.. Det skal vel litt til før man går tom for lesestoff... Jaja, jeg lever nå i min vesle hule jeg, og teller dager, timer og ringer i vann... Det er så mye jeg vil si, men så lite jeg tør si... Blir vel stempla som gal, sint, bitter, syk, trist og hjelpetrengende samtidig som det er selvforskyld og "hvasajeg-realtert"... Så jeg tier.. Kan jo hende dette blir en sluse litt etter litt... For det er ikke bra og tie, samtidig som det som evt kommer ut bare kommer fra den ene siden i saken(e)... Vi får se da vettu...