Historien der keiseren av Kina hører den syng, og blir overbevist om at han ikke kan leve en dag til om han ikke får fuglen for seg selv i bur, slik at han kan oppleve sangen dens når han vil...
Han får noen til å fange fuglen og setter den i ett bur!
Tiden går, og fuglen synger på kommando.
Etter en tid får keiseren en gave fra Japan, en kopi av nattergalen utstyrt med edelstener og all verdens fiksfakseri..
Og den ekte nattergalen blir satt til side..Til slutt synger den ikke lenger, og visner liksom bort..I buret sitt..
Den kommer fri og tilbake i naturen der den hører hjemme, finner den igjen sang-gleden og de vakre tonene.Den kan være seg selv igjen, og gleden kommer tilbake..
Den gjør en avtale med keiseren på dødsleiet om at den skal synge, men bare når den selv vil, og aldri mer settes i bur... Dette som takk for at den fikk en tåre fra keiserens øye...
Hva jeg vil med dette??
Ikke noe spesielt tror jeg.. Jeg bare elsker eventyret!!Rett og slett...
Samt at jeg noen ganger føler meg litt som en slags nattergal selv.....
Dessuten minner den meg om musikalen vi hadde på Rønningen i Osla da jeg gikk der...
10 dagers turnè Oslo-Bergen i 1988..Lange og mange øvelser, prøving og feiling, sminke, stress, moro, krangling, vennskapsbånd - you name it!
Og i mai 2010 skal jeg tilbake til Oslo, på 40-årsjubileum for Rønningen Folkehøyskole, og da blir det garantert noen toner fra Nattergalen igjen i korridorene der.. Samt ett gjensyn med mange av de jeg gikk sammen med back then...
Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg!!
En annen ting;
Eventyret om Nattergalen bør være en påminner til alt og alle om aldri å sette noen i bur!
